Smith studerte i Glasgow under filosofen Francis Hutcheson, og senere ved Balliol College i Oxford. I 1751 ble han professor i logikk ved Universitetet i Glasgow, men allerede året etter overtok han etter Hutcheson som professor i moralfilosofi. Et resultat av dette var publikasjonen av hans andre hovedverk Theory of the Moral Sentiments i 1759. Som moralfilosof tilhørte Smith en ganske klart definert skotsk tradisjon, karakterisert ved en fundamental naturalisme og empirisme som kanskje heller peker fram mot moderne psykologi og atferdsvitenskap enn noen egentlig etikk. Men under moralfilosofien hans lå det likevel den samme understrøm av deisme som i hans økonomiske tenkning.
I 1764 sa Smith fra seg professoratet sitt og ble huslærer og reisefølge for den unge hertugen av Buccleuch på en for den tiden typisk Grand Tour på Kontinentet. Dette var slett ikke uvanlig for tidens intellektuelle: For eksempel var David Hume nesten samtidig i Paris i lignende oppdrag. Smith tilbrakte nesten et helt år i verdensmetropolen, og ble kjent og diskuterte med størrelser som Voltaire, Helvetius, Quesnai og Turgot. De to siste var de ledende fysiokratene, og møtet med dem styrket sikkert den interessen for økonomi som førte til at Smith skrev sitt viktigste verk.
I 1766 vendte Smith hjem til Kirkcaldy. I ti år bodde han tilbaketrukket sammen med moren, mens han leste og studerte og skrev på sitt hovedverk. Hans Wealth of Nations, eller En Undersøkelse av Naturen og Årsakene til Nasjonenes Rikdom som den fullstendige norske tittelen ville lyde, ble publisert i 1776. Av mange blir Smiths verk regnet som det som innleder sosialøkonomiens historie. Dette er nok litt urettferdig overfor hans mange forløpere, men at boken har alle kjennetegn ved en ekte klassiker, lar seg knapt benekte.
Wealth of Nations var en umiddelbar suksess, noe som ikke bare skyldtes Smiths litterære evner, men også at bokens budskap passet den gryende industrikapitalismen som hånd i hanske. For Smith personlig var konsekvensene radikale. Han ble utnevnt til tollkommisjonær i Edinburgh i 1778, og senere etterfulgte han vennen Edmund Burke som rektor ved Universitetet i Glasgow. Da han døde i 1790, var han av alle anerkjent som den ledende tenkeren i den skotske opplysningen, en ikon for sin samtid og liberalismens og kapitalismens profet.
Smiths bok inneholder egentlig lite politisk filosofi, men hans naturalistiske menneskebilde er likevel åpenbart: Mennesket er egoistisk og fornuftig (Hobbes), men er også født med evne til sympati og sans for anstendighet. Det er selv i stand til best å vurdere sine egne interesser; lovreguleringer vil derfor nesten alltid være onder. Arbeidssomhet og fri konkurranse vil i det lange løp produsere kollektive goder som aktørene selv ikke søker, men som er resultat av Guds «usynlige hånd» som styrer det hele. Faktisk mente Smith at direkte forsøk på å bedre menneskenes kår normalt ville ha de motsatte konsekvenser. Denne sekulariserte versjonen av Augustins (se Paulus) historieteori hadde Smith i hovedsak fra sin forgjenger Bernard de Mandeville (1670-1733).
Smith avviste merkantilistenes tro på at varesirkulasjonen i seg selv kunne produsere noen rikdom. Han var også skeptisk til fysiokratenes ensidige framhevelse av jordbruket. Selv om han klart anså produktivt arbeid for å være det som skapte verdier, er det viktig å understreke at Smith primært var opptatt av økonomisk vekst. Og det årlige resultatet av produktivt arbeid kunne bare økes ved at flere arbeidet, at de arbeidet mer, eller særlig at de arbeidet mer effektivt. Det er her vi finner hans berømte teori om arbeidsdelingens betydning for verdiøkning: Når en smed og en baker kan bytte produkter, og begge tjene på det, skyldes det at bakeren er god til å bake og smeden god til å smi. Likevel må det framheves at Smiths modell forutsetter eksistensen av et marked: I en viss forstand er derfor både produksjon og sirkulasjon verdiskapende.
Det går en tradisjon helt tilbake til Hobbes som framhever arbeidet som verdiskaper, men det var Adam Smith som formulerte den første generelle arbeidsverditeorien. En nasjons rikdom, sa Smith, avhenger av to ting: mengden av nyttig arbeid som utføres, og effektiviteten i dette arbeidet. Den første faktoren blir undersøkt i diskusjonen av kapitalen i Bok 2, mens den andre fører til hans legendariske behandling av arbeidsdelingen i Bok 1. Smith var også den første som skapte et klart skille mellom nytteverdi og bytteverdi, men hans økonomiske analyser rodde seg snart ut på dypt vann, og det er vel rimelig å si at hans verditeori i siste instans var inkonsistent og ikke så lite forvirrende. Senere erfaringer har vel ført til at troen på en fast og konsistent teori om «verdi» er blitt noe tynnslitt.
Til tross for svakheter ved systemet, var Smith helt klart grunnleggeren av moderne sosialøkonomi. Hans betydning for ettertiden var enorm, og få økonomister fram til Marx unngikk hans aura. Men om han var blant de store økonomene, hadde kanskje hans samfunnsfilosofi enda større virkninger. Hans analyser forutsatte eksistensen av tre klasser: landeiere, kapitaleiere og arbeidere, og for ham var skurkene i det økonomiske spillet landeierne og monopolkapitalistene. Produktivt arbeid derimot idealiserte han til overmål. Det er rett at Smith var den frie konkurransens store profet, men mye av Marx' moralske fortørnelse på arbeidets vegne lar seg lett gjenfinne hos Smith.