De siste tiår

De siste tiårenes filosofiske debatt har vært preget av en ytterligere problematisering av komplekset subjekt, språk og kunnskap, ikke minst fra post-moderne hold. Prefikset "post" i "post-moderne" indikerer et brudd med moderniteten. Modernitetens idéhistorie har imidlertid lenge artet seg som en kritikk av anerkjente sannheter, og den post-moderne tenkningen har videreført modernitetens vilje til problematisering. Det er den andre siden av moderniteten som post-modernismen har ønsket å bryte med, skikken med å la kritikken følges av en påvisning av hvordan det virkelig forholder seg, avvisningen av den etablerte sannhet av en etablering av nye sannheter, nye faste punkter som kan garantere for objektivt sikker viten.

Det har ikke vært enighet om hvorvidt post-modernismen har lyktes i dette, om dens kritikk av moderniteten har vært en ny og mer radikal kritikk eller om det tvert om slett ikke er mulig å kritisere en etablert sannhet uten samtidig å forutsette en ny. Et nytt trekk ved den siste tidens debatt har uansett vært at såvidt mange har ønsket å oppgi tanken om sikker kunnskap og anerkjent og forsvart noe som kan oppfattes som relativistiske standpunkt.

Man kan se flere veier som har ledet til denne situasjonen. Forestillingen om det menneskelige subjekts kontroll over egen bevissthet og evne til objektivitet ble rokket ved av tenkere som Marx, Nietzsche og Freud. I etterkrigstidens filosofi har strukturalismen videreført denne reduksjonen av bevissthet og kunnskap til uttrykk for mer grunnleggende krefter.

Post-strukturalismen, assosiert med tenkere som Jacques Derrida og Michel Foucault, presenterte seg som en radikalisering av strukturalismen. Post-strukturalismen beholdt tanken om at alle kulturelle fenomener kunne forstås som språk og at språk måtte forstås som et system av tegn, men avviste det andre elementet i modellen, de faste strukturer som skulle ligge under overflaten av tegn. Tegnene viser ifølge post-strukturalismen ikke til noe som ligger utenfor eller til grunn for tegnene, bare til andre tegn i et hele tiden omskiftelig system. Tegnene, tekstene eller språket kan dermed ikke lenger gis noen absolutt sikker mening.

Dette innebar imidlertid ikke noe brudd med tanken om subjektets underordnede rolle. Subjektet ble fortsatt regnet som bestemt av strukturelle føringer i den sosiale praksis og i språket. Men strukturelle føringer må ifølge post-strukturalismen regnes som en del av, som oppstått i og virkende innenfor det flytende systemet av tegn. De er historisk og kulturelt betingete.

Utviklingen innen den analytiske språkfilosofien representerer en annen viktig vei til dagens problematikk, en utvikling som Ludwig Wittgenstein kan illustrere. I Tractatus Logico-Philosophicus fra 1921 behandlet Wittgenstein språket primært som et middel til å gjengi den ikke-språklige virkeligheten, mens Philosophische Untersuchungen, utgitt posthumt i 1953, la vekt på språket som et sosialt redskap. Avgjørende for språkets mening var ikke lenger dets logiske karakter, men dets karakter av handling. Wittgenstein kom til at bruken av språk var uløselig knyttet til ikke-språklig aktivitet, og at språkets mening bare kunne bestemmes innenfor de ulike praksissammenhenger eller språkspill.

Jean-François Lyotard har gjort bruk av Wittgensteins språkspill-teori i sin beskrivelse av "den post-moderne tilstand". All sosial praksis, alle kulturelle fenomener kan ifølge Lyotard forstås som en rekke ulike spill. Vitenskapene, politikken og kunstene foregår innenfor bestemte rammer, de har alle hvert sitt sett av spilleregler som definerer og regulerer spillet. Moderniteten er ifølge Lyotard kjennetegnet ved forsøket på å få de ulike språkspill eller "små fortellinger" til å gå opp i en "stor fortelling", forsøket på å definere, regulere og legitimere alle spillene ut fra et og bare et sett av regler. Post-modernismen representerer for Lyotard oppgivelsen av dette forsøket og anerkjennelsen av de ulike spillenes forskjellighet.

En tredje innfallsvinkel til problematikken har vært den nyere vitenskapsfilosofien. Teoretikere som Thomas S. Kuhn og Paul Feyerabend har introdusert nye teorier om vitenskapens karakter og utvikling, og argumentert for at vitenskapens rasjonelle prosedyrer hviler på et ikke-rasjonelt grunnlag. Ifølge Feyerabend lar det seg ikke gjøre å skille avgjørende mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Det finnes ikke allmenngyldige metoderegler for vitenskapen. Tvert imot, vitenskapen er og bør være preget av en rekke ulike metoder, ifølge Feyerabend, som er blitt berømt for sin anti-metoderegel anything goes.

Endelig må selve vitenskapens utvikling regnes som en viktig bakgrunn for dagens debatt. Den nye fysikken, Albert Einsteins og Max Plancks utvikling av relativitetsteorien og kvanteteorien, har skapt alvorlige problemer for troen på vitenskapens mulighet til å gi objektivt sikker viten. Sentrale forutsetninger for det klassiske vitenskapssynet viste seg å være problematiske, som muligheten for med sikkerhet å kunne forutsi naturprosessene og muligheten for å observere disse uten samtidig å påvirke dem.

Det er som nevnt ulike meninger om gyldigheten av post-modernismens argumentasjon. Reaksjonene på tanken om at objektivt gyldig kunnskap ikke skulle være tilgjengelig og vurderingene av hva en slik "post-moderne tilstand" ville innebære, har på samme måte vært svært delte. For mange har post-modernismen framstått som en uansvarlig intellektuell lek og som en trussel ikke bare mot all kritikk og all vitenskap, men også mot all moral. Andre har oppfattet post-modernismens konklusjoner som frigjørende, anerkjent relativismen og pluralismen og funnet seg vel til rette i en "fragmentert virkelighet".