Platon ble født inn i en adelsfamilie i Athen i år 427 f.Kr. Det var samme år som Perikles døde, slutten på Athens gullalder. Som ung gutt drømte han om å bli politiker. Tyrannstyrets brutalitet (404-403) og senere Sokrates' dødsdom (399) førte imidlertid til at han la disse planene på hylla. Han reiste til Megara, hvor han traff Sokrates' elev Evklid, som var sterkt inspirert av Parmenides. Senere dro han til Syd-Italia og Sicilia, hvor han kom i kontakt med pythagoreere. I Syrakus øynet Platon håp om å få realisert sin statsutopi. Dessverre ble planen mislykket. Da Platon kom hjem (ca.385/8), grunnla han sin filosofiskole, Akademeia, som i likhet med pythagoreernes skoler var åpen for kvinner. Akademiet ble stengt av keiser Justinian i 529 e.Kr.f. Platons mest berømte elev, Aristoteles, var tilknyttet Akademiet i 20 år, frem til Platons død i 347.

Platons tenkning regnes for å tilhøre den systematiske perioden (400-300 f.Kr.) i gresk filosofi. Etter peloponneserkrigen (431-404 f.Kr.) opphørte den demokratiske bystatskulturen å være den selvsagte ramme for filosofien. Det ble et stadig skarpere skille mellom filosofer og "vanlige mennesker", mellom sansning og tenkning og mellom mening og viten. Platons idélære er sterkt påvirket av presokratikeren Parmenides' (f.ca.515) teori om at alle eksisterende ting kun er uttrykk for en bakenforliggende evig virkelighet, likeledes av atomisten Demokrit (ca.460-380/70), som lærte at det er våre sanser som tillegger den uforanderlige, usynlige virkelighet kvalitative forskjeller. I Syd-Italia kom han i kontakt med Pythagoras' (f.ca.580 f.Kr.) dualistiske lære om at den egentlige realitet er form (tall) og ikke materie. Platons viktigste inspirasjonskilde var imidlertid Sokrates, hans lærer og venn.

Tradisjonelt blir Platons forfatterskap inndelt i tre faser:

Ungdomsdialogene, hvor begreper som dygd (areté ) og godhet defineres. De viktigste av disse er Protagoras, Sokrates Forsvarstale, Euthyfron og 1.bok av Staten.

Manndomsdialogene, hvor idélæren og statsteorien fremsettes. Symposion, Gorgias, Kratylos, Menon, Faidon, Staten (2.-10.bok) og Faidros hører til disse.

Alderdomsdialogene, som utdyper idélæren. Hertil hører Theaitetos, Parmenides, Sofisten, Timaios og Lovene.

Sokrates er med i alle dialogene unntatt Lovene og er som oftest hovedpersonen og den som får det siste ord. Ungdomsdialogene er vår viktigste kilde til den historiske Sokrates. Her praktiseres også den sokratiske metode, majevtikken.