Da Luther forkynte fri syndsforlatelse, kom dette i konflikt med det katolske systemet med skrifting, bøter og avlat. Disse læresetningene passet like lite sammen som lys og mørke. Det ene må vike for det andre. Å forkynne og forsvare det ene er ensbetydende med å angripe det andre.

Romerkirken hadde gjort syndstilgivelse til en handelsvare som kirken hadde store inntekter fra. Da det ble behov for store pengesummer for å bygge St. Peterskirken i Rom, ga Pave Julius II tillatelse til å selge avlatsbrev til inntekt for krikebyggingen.

For pengene folk betalte i avlat for syndene sine, skulle det bygges et tempel der en kunne tilbe Gud - jo mer ugudelighet og synd, jo mer penger til det hellige.

Folk ble forlegne da Luther nektet å gi syndsforlatelse på grunnlag av avlatsbrevene, og de gikk tilbake til Tetzel og klagde. Noen var modige nok til å forlange pengene tilbake.

Han talte om syndens onde vesen og lærte tilhørerne at det er umulig for noe menneske å gjøre noe selv for å minkse syndens konsekvenser eller for å unngå dens straff.

Omvendelse til Gud og tro på Kristus er det eneste som kan frelse synderen. En kan ikke kjøpe Kristi nåde. Den er en ufortjent gave.

I slottskriken i Wittenberg var det mange relikvier. På visse dager ble disse vist fram for folk, og det ble gitt full syndsforlatelse til alle som da besøkte kirken og skriftet. Av den grunn kom det en mengde folk til kirken på disse dagene.

"Alle helgens dag" var en av de viktigste av disse dagene. Dagen i forveien blandet Luther seg med folk som alt var på vei til kirken.

21. oktober 1517 slo Luther opp 95 teser - setninger - på døren til slottskirken i Wittenberg.

Han erklærte seg villig til å forsvare tesene på universitetet neste dag overfor enhver som ville angripe dem.

I tesene påviste Luther at makten til å gi syndsforlatelse og til å ettergi straff for synd, aldri var blitt overdratt til paven eller til noe annet menneske.

Han skrev at hele prosjektet var en listig komedie som hadde til hensikt å skaffe til vei penger på bekostning av folks overtro.

Luther hadde forsøkt å få i gang en diskusjon, men ingen våget å ta imot utfordringen.

I løpet av få dager var innholdet av tesene og de spørsmålene de reiste, blitt kjent over hele Tyskland. Og på bare noen uker hadde de nådd utover til hele kristenheten takket være boktrykkerkunsten.

Geistlige som hadde hatt gode inntekter på folks utsvevende liv og behov for avlat, så plutselig at inntektene deres kunne svikte katastrofalt. De kom sammen for å slå ring omkring sine påstander, og Luther fikk plutselig mange bitre fiender.

Luther så det som sin oppgave å forsvare paven mot avlatskremmernes forvrenging av botslæren. Læren om avlat måtte begrunnes i Bibelen og kirkefedrene, hevdet Luther - hvis ikke måtte den forkastes.

Men i praksis fratok Luther paven råderetten over skjærsilden.

Da Luther senere forstod at paven sluttet seg til læren om kirkens skatt, ble han rystet, og hevdet at pavedømmet var selveste djevelens rike.

Luther hadde ikke forutsett de enorme konsekvensene tesene skulle få. Han ønsket kun å rense kirken for usannhet og fylle den med sann gudsdyrkelse.

Han hadde vært sikker på at folkets ledere både innenfor kirken og i skolene ville ta godt imot reformene, for oppmuntringen fra menn i høye stillinger hadde gitt håp om det.

Han ble anklaget for å være innbilsk og hovmodig, men han viste til at andre som hadde komme med nye tanker, hadde blitt beskyldt for det samme. Det hadde skjedd både med Kristus og martyrene.

Å opplyse og reformere folket ville faktisk være det samme som å undergrave romerkirkens autoritet, og pengestrømmen til skattkamrene ville stoppe opp. Den overdådighet og luksus de pavelige lederene levde i, ville ta slutt.

Hvis folk ble lært opp til å tenke og handle som ansvarlige individer, slik at de ventet frelse bare fra Kristus, så ville det ta knekken på pavetronen.

Fordommene mot det Luther la fram, avtok, og det begynte å utvikle seg en levende tro blant folk.