På denne tid er det han setter all kraft inn på å kristne Norge. Nå ville det være galt å tro at det var et gjennombarket hedensk folkeferd Olav stod overfor. Store deler av befolkningen var allerede kristnet - ihvertfall i navnet om ikke i gavnet. Kristendommen hadde allerede fått fast fot i kystdistriktene fra Viken i sør til de ytre trøndelagsfylkene i nord. Storhøvdingene - som senere skulle felle kong Olav på Stiklestad - var alle kristne på et vis. Det var i innlandsbygdene på Østlandet og i Trøndelag hedendommen ennå satt dypt rotfestet. Det er blitt skrevet så mye negativt om at Olav tvangskristnet Norge. Det er kun delvis sant. Som tidligere nevnt, var allerede store deler av befolkningen kristnet. Når han misjonerte i innlandsbygdene, var vanligvis noen maktdemon-strasjoner nok til å få folk til å la seg døpe. Vi husker fortellingen fra Hundorp. Her lot kongen bygdas Torsbilde knuse. Ut krøp det mus og ormer. Intet annet skjedde! Ingen Torshammer fór hvinende gjennom luften og drepte gudsbespotteren. Mer skulle det ikke til for å demonstrere de hedenske guders avmakt og Hvitekrists allmakt. Folk tok ved dåpen, sluttet å blote. Gudene forsvinner eller fortrenges til demonenes verden.
Men ikke alltid gikk innføringen av kristendommen så lett. Snorre forteller gjentatte ganger at de som ikke var villig til å la seg døpe, ble truet med tap av liv, lemmer og eiendom. Mange tviler på Olavs hellighet på grunn av hans sverdmisjon. Den tar de til inntekt for det syn at Olav var det stikk motsatte av hellig - et grusomt menneske.
Den vanskeligste oppgave som melder seg for en historiker eller en romanforfatter som vil skildre personer fra svunne tider, er den psykologiske innlevelse i deres tanke- og forestillingsverden. Forfatteren av dette hefte er gammel nok til å huske hushjelpens kår før krigen: slit fra morgen til kveld for 25 kr. i måneden. Tåle frekkheter fra uforskammede unger med et smil. En halv fridag i uken. Ingen overtidsbetaling for nattarbeid langt ut i de små timer når herskapet holdt selskap. Et knøttlite krypinn når de dødstrette gikk til sengs. Slik trellet jenter fra landet i byfamilier for ikke lenger enn 53 år siden. Skulle lignende sosial urettferdighet bli avslørt idag, ville det lyde et protestskrik fra hele landet. Men den gang - før krigen -var det ikke én stemme som hevet seg i protest. Slik behandlet husmødre sine hushjelper dengang - og med god samvittighet. Det skulle være slik. De behandlet i subjektiv god tro. De gikk i kirken, bad sin aftenbønn og hadde fred med seg selv, Gud og hvermann. Dette har vi et halvt århundre senere med vår sosiale samvittighet vanskelig for å fatte. Hvor nærmest håpløst umulig blir det så ikke å teste motiver til og avsi moralsk dom over en person som levde for over 900 år siden. Bastant kritikk på bakgrunn av vår tids toleranse og trosfrihet holder ikke mål. Et besøk i dagens muslimske Saudi Arabia ville knytte en forbindelseslinje til Olav Haraldssons tid. Opp gjennom historien har fyrsten sett det som sin soleklare rett å bestemme over sine undersåtters religionsutøvelse. Slik også i Norden. I det hedenske ættesamfunn var det den eldste mann på ættegården som stod for blot og fedrekult. De nordiske konger nedstammet i folks bevissthet fra gudene. Som gudeættlinger stod de nærmere «maktene» enn menigmann. De var offerprester som sikret samfunnets forbindelse med fruktbarhetsguder, som ga god avling og fred. Som konger skulle de formidle lykken til folket. Slike forestillinger har nok den unge Olav tatt med seg inn i kristendommen. I misjonstiden var det mye religionsblan
Olav var trådt inn i Hvitekrists hird. Ved dåp og ferming hadde han avlagt troskapsed til Himmelkongen. Han stod nå på hans side i kampen mot Satan og hans falne engler. Guds vilje måtte alle bøye seg for. Gikk det ikke med overtalelser, måtte det skje med odd og egg. Himmelkongen tålte ikke oppsetsighet. Olav utførte bare hans ordre. Den som nektet å gi seg inn under Guds vilje, fikk bøte for det med tap av liv, lemmer, gård og grunn. Tvangsmisjoneringen må for Olav ha vært en samvittighetssak. Han handlet i subjektiv god tro. Hans store forbilde, Karl den store, hadde gjort det samme da han tvang sakserne til å la seg døpe.
Vi kan undre oss over at hirdbispene, som Olav tok med seg fra England, ikke talte ham til rette og fikk ham bort fra sverdmisjonen. De angelsaksiske geistlige var jo på linje med den katolske kirkes lære om at ingen hedning må tvinges til å bli kristen. Ordet skal forkynnes og omvendelse må skje frivillig. Våre tanker går til kong Håkon den gode og hans humane misjonsmetode. Han var fostret ved det engelske hoff. Vel, lett kan det ikke ha vært for de engelske hirdbisper å bringe den nyomvendte vikingkonge inn på mildere veier. Olav må - skal vi sette lit til forfatterinnen Sigrid Undset - ha ment at det skjulte seg demoniske krefter bak den hedenske gudedyrkelsen, og hvem farer lempelig frem mot helvetes makter? Dette var et hardtslående argument, som de engelske prelater neppe hadde mye å stille opp mot. De kan ha følt seg på usikker grunn. De visste jo om gamle angelsaksiske lovbud om at trollmenn og hekser skulle fordrives fra landet eller drepes hvis de ikke gjorde bot. I Odd Munks saga om Olav Trygvasson hører vi at biskop Jon-Sigurd flere ganger refset kongen for hans brutale misjonsmetode, men stanse ham kunne han ikke.
Til dem som mangler all religionshistorisk forståelse for Olavs sverdmisjon, kan det være fristende å peke på manglende trosfrihet i eget land like opp til vår tid. I tiden 1537-1843 var enhver katolsk virksomhet i Norge forbudt ved lov. Og så sent som 1955 fikk en norsk student - som trådte inn i jesuitterordenen - forbud mot å oppholde seg i Norge. Den katolske kirke selv har - langt opp i vår tid - hatt adskillige svin på skogen hva religiøs toleranse angår.
Men tilbake til Olav Haraldssons sverdmisjon. Noe søndags-skolebarn var han ikke. Han må ha trodd at han handlet i tråd med Guds vilje når han tvangskristnet folk. Men sinnelaget - altså de følelsene som fylte ham når han fór voldsomt frem - må ha vært alt annet enn kristent. Når han brente hov, svidde av gårder, drepte eller lemlestet gjenstridige hedninger, ble den tynne - noen år gamle - muren mellom den hedenske sjørøver og den kristne rikskonge brutt. Hedensk fortid og kristen nåtid fløt inn i hverandre i all sin brutale realisme. Hva annet kan vi vente? Det er geistlige som mener det tar fra 5-10 år før en protestant som konverter til katolisismen idag, har lært seg å «tenke katolsk». Og her er forskjellen tross alt ikke så overhengende stor. Hvor mye lenger varer så ikke denne prosessen for en hedensk viking!
Fra å nistirre på Olavs sverdmisjon er tiden nå inne til å se på alt det positive han utrettet for Kristi sak i Norge. Som tidligere nevnt, hadde Olav under sin overvintring i Rouen fått forståelse for at kristendommen ikke hang som en vag teori i løse luften. Han fikk erfare at den ble båret ut i landene av en sammensveiset kirke med en organisasjon langt mer effektiv enn den han hadde vært vitne til i verdslige fyrstedømmer. Han fikk også vite at storhøvdingen satt i Roma, og at hans ombudsmenn røktet sine får i avgrensende bispedømmer, og under dem igjen prestene i sine sogn. Denne kirkeorganisasjonen - med sine faste lover og regler - skulle nå feste føtter i Norge. Inntil nå hadde kristenlivet vært en nokså uforpliktende sak. Det som telte, var at man lot seg døpe og sluttet med blot og fedrekult. Slik forstått betød ikke kristendommen noe alvorlig inngrep i stormennenes ættekultur. Annerledes skulle det bli når kirkens organisasjon fikk strammere former:
Fra England tok Olav med seg fire biskoper. Han som har betydd mest for organiseringen av den katolske kirke i Norge, er bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste venn og samarbeidspartner i kirkelige saker. En gang på tyvetallet (1023?) fant en epokegjørende samling sted på Moster i Sunnhordland. Skal vi sette lit til de historiske forskninger Fridtjov Birkeli har gjort, dreide det seg ikke om en vanlig tingsamling, men om et kirkemøte etter angelsaksisk mønster - hvor biskopene og kongens menn kom sammen. Dette kirkemøte skulle ikke vedta at nordmenn skulle la seg kristne i sin alminnelighet. Det var allerede godtatt på lagtingene rundt om i landet. Det helt nye i norsk historie var at nå skulle kristenretten settes (Kirkens lover skulle vedtas). Dette var et område hvor kong Olav hadde liten erfaring. Så det var nok bisp Grimkjell som tok initiativet til dette kirkemøte og bar hovedansvaret for kristenrettens forming på norsk jord. Da dette var gjort, ble kristenretten vedtatt på lagtingene fra sør til nord. Nå er det vanskelig å fastsette hvilke kristne lover som går helt tilbake til Moster, og hvilke som senere er blitt tilføyd i århundrers løp. Men det merkelige er at hele lovverket fra den tid - både den kirkelige og den verdslige del - gikk under navnet «St. Olavs lov» helt frem til reformasjonen på 1500-tallet og langt inn i de følgende århundrer. Dette sier lite om sammenhengen mellom tidlige og senere lover, men desto mer om den rolle kong Olav spilte i folks bevissthet som lovens mann og håndhever.
Hva gikk så kristenretten i korte trekk ut på? Det dreide seg om ytre påbud og forbud som kristenfolket skulle holde. Gulatingsloven begynner slik:
Det er det fyrste i lovene våre at me skal bøygja oss mot aust og beda til den heilage Krist om godt år og fred og om at me må halda landet vårt bygt og ha landsdrotten vår lukkeleg. Han vere vår ven og me hans og Gud ven til oss alle.
Så følger lover om at nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Treller skal kjøpes fri hvert år. Flerkoneri blir forbudt. En mann skal ha kun én kone. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.
Som vi ser, dreier kristenretten seg om konkrete lovbud, som setter en ytre ramme rundt folks kristenliv. Senere tiders begreper, som personlig omvendelse og indre trosliv, er foreløpig ukjent. Kristendommen skal «holdes». Det indre trosliv skal prestene fremelske ved forvaltning av sakramentene, forkynnelse og sjelesorg. Alt tyder på at overgangen fra «å holde» ytre regler til å leve et indre kristenliv - bortsett fra enkeltpersoner - tok generasjoner. En slik gradvis innføring av kristendommen var nødvendig. Bisp Grimkjell var en klok religionspsykolog. Skal et hus reises - må han ha tenkt - begynner man ikke med loftsetasjen. Først må fundamentet legges. Kristenretten ble satt på Moster, og så - på lagtingene - tatt inn i de norske landskapslovene på like fot med andre lovbestemmelser.
Olav Haraldsson brant for kristenretten. Med iver for Hvitekrists sak var han stadig på reiser -langs den vidstrakte kyst og på kryss og tvers i innlandet. Overalt hvor han kom, holdt han ting med bøndene. Der lot han lese opp kristenloven. Det første han så ville ha greie på, var om folk virkelig holdt den. Snorre forteller at «i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste.» Mange bønder og stormenn fikk nok vanskeligheter med den: Skulle man virkelig være nødt til å gi egne treller arbeidsfri på søn- og helligdager? Hvordan gikk det med gårdsdriften da! Skulle en husfar gi avkall på retten til å sette ut barn som var veike eller vanskapte! Skulle en bygdehøvding eller storbonde frivillig gå med på å la en utenlandsk biskop rå over fylkeskirkene, ja, endog over deres egne private kirker på ættegårdene! Skulle de la denne fremmedkaren ha det avgjørende ord om hvem som skulle tilsettes som prester i disse kirkene! Skulle en stormann frivillig gi avkall på flerkoneri - sende fra seg kone nr. to og tre! Her var det duket til konflikter. Her stod det kristne rikskongedømmet i strid med ættehøvdingenes sevråderett - i saker de hadde hevd på fra gammelt av.
Hvordan reagerte Olav på åpen motstand? Det er en setning som med små forandringer går igjen i sagaen: «De som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom, og han lot det gå like mye ut over storfolk som småfolk.» Med andre ord: Likhet for loven! At han herset med småfolk fikk så være. At han brøt inn i ættesamfunnets religiøse selvråderett og tvang storfolk til å bøye seg inn under rettsbestemmelser som kom utenfra, og virket fremmede og ødeleggende på dem, det kunne mang en stormann vanskelig svelge. Jeg tillater meg å foregripe historiens gang ved allerede her å hevde at denne konflikten - blant flere andre - skapte de fiender som felte kong Olav på Stiklestad. Moderne historikeres stadige gjentagelse om at slaget på Stiklestad ikke hadde noe med kristendom å gjøre, er en tvilsom påstand. Jo, de fleste av dem som kjempet i bøndenes hær, var døpte menn. Det er så. Men mang en døpt stormann fant kristenretten uspiselig. Derfor - ja, også av den grunn - ville de ta livet av kongen, som tvang kristenloven inn på dem. På den annen side av konflikten stod den kristne rikskonge, som var hellig overbevist om at han gjorde Guds vilje når han med lempe eller tvang flettet folks kristenliv inn i et lovverk, som var felleskristent eie i det katolske Europa forøvrig.
Det går frem av sagaen at kong Olav ikke så på den norske kirke kun som et nasjonalt anliggende. For ham var det om å gjøre at den ble knyttet til den katolske universalkirke, som nå hvelvet sitt tak over størstedelen av Europa. Derfor sendte han sin hirdbiskop Grimkjell til erkebiskopen av Hamburg Bremen. Fra nå av og lang tid fremover hørte den norske kirkeprovinsen inn under ham. Det hadde også vært pavens uttrykkelige ønske. Reisen til Bremen hadde vel også som formål å få erkebispen til å godkjenne den form kristenretten hadde fått på norsk jord.
Bak alt det kong Olav gjorde, skimter vi lovgiveren og lovens håndhever. Det var ikke bare kristenretten som opptok hans interesse, men også - ja like mye - den verdslige del av landskapslovene, slik de var blitt formet på tingene fra gammelt av. Noen lovgivende makt hadde ikke kongen. Men at han hadde en viss innflytelse på lovreglene, går frem av sagaen. Snorre skriver: «Han stevnet til seg alle de kyndigste menn som var, både mektige menn og småfolk. Så lot han dem ofte si frem for seg lovene Håkon Adelsteinsfostre hadde satt i Trondheimen. Han gjorde om lovene etter råd av de kyndigste menn, tok ut og la til det han syntes trengtes.»
Noen dømmende makt hadde heller ikke kongen. Men sagaen beretter at mange la sine saker inn under ham. Snorre skriver at da kongen holdt ting med bøndene i Valdres, spurte han dem «om det var noen der på tinget som hadde saker med hverandre, som de ville han skulle avgjøre for dem.» Av den videre beretning går det frem at mange som var uforlikte med hverandre, la frem klagemålene sine for kongen. «Hele dagen gikk med til det. Om kvelden ble tinget oppløst.»
Det var som lovens håndhever han fikk sin viktigste oppgave, altså å straffe dem som forbrøt seg mot landsens lov og rett. Også her var det duket til sterke konflikter: I det gamle ættesamfunnet hadde tingene lovgivende og dømmende makt. Den utøvende makt fikk den fornærmede part selv ta seg av. Ble en voldsmann dømt fredløs, var det opp til medlemmene av den krenkede ætt å hugge ham ned. Dette var vel den nærmeste løsning i et land hvor politi og fengselsvesen ennå ikke fantes. I en tid hvor ættene var noenlunde jevnbyrdige og samfunnet temmelig ensartet, lot dette seg gjøre - selv om fullbyrdelsen av dommen kunne trekke i langdrag (på Island holdt den fredløse kjempen Grettir seg skjult i tyve år før motstanderne fikk has på ham).
Annerledes var det på kong Olavs tid. Ættesamfunnet var delvis i oppløsning. Ættefaren var nå blitt bygdehøvding eller herse over store landområder - men fortsatt tenkte han lokalt, sjelden rikspolitisk. Disse ættehøvdingene tok seg til rette som best de kunne. På tingene dømte de bønder og småfolk etter landets lover. Men selv tok de seg friheter som truet landsens fred. Mang en stormann vek ikke tilbake for å herje i eget lokalsamfunn eller i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land. Snorre nevner det med avsky: «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.» Her ser vi igjen et utslag og videreføring av snever, innelukket, ættemoral. Målet helliger midlet: ættens rikdommer skal økes. Det herjes, drepes, ranes fra svakere ætter og småfolk langs norskekysten.
Snorre beretter videre: «Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, så nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem. Da nyttet hverken bønner eller bøter.» Snorre støtter seg til et kvad skrevet av kong Olavs nærmeste venn, Sigvat skald.
Ovkarer som fór med
ufred ville ofte
kjøpe seg fri for det røde
gull; men kongen nektet.
Med sverd, sa han, må luggen
stusses på slike karer.
Så skal riket verges;
for ran må folk refses.Den dyrebare fyrste
fødde som flusest vargen,
hugg ned tyv og ransmann,
og tyverier ble færre;
alle spreke tyver
den gode konge lot sakne
fot og armer. Freden
i fyrstens land ble bedre.Det viste hans makt at landets
verge med kvasse våpen
lot hodehåret skjære
av vikinger i hundrer.
Den milde far til Magnus
vant mangen god seier
og Olav Digres ære
ble øket ved de fleste.
Det vi i denne forbindelse særlig skal bite oss merke i - både hos Snorre og Sigvat skald - er den vekt de legger på kongens rettskjensle. For ham er alle like for loven. Hadde han nå bare nøyd seg med å straffe småkjeltringer og bygdepakk, ville ikke en røst hevet seg til protest. Men at han våget å bryte inn i ættehøvdingers hevd på å fare med ufred i og utenfor eget maktområde, det kunne de ikke tåle. Når kongen straffet storfolks lovbrudd like strengt som småfolks kjeltringstreker, syntes de mektige i landet at han gikk for vidt. Snorre skriver mot slutten av sin Olavssaga: «Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»
Under kong Olavs styre i Norge stod ættenes særinteresser i strid med rikskongens kamp for å sikre rettferd og fred for alle. Fra dette styringsprogrammet kunne ikke kongen vike en tomme, og det skulle bli hans bane. Norske historikere er raske til å karakterisere kong Olav som en hevngjerrig fusentast når han gjør innhugg i de mektige ættene. Sagaen fremstiller det annerledes: Når kongen straffet storfolk for lovbrudd, skildres det ikke som en hevnende impulshandling. Sagaen beretter at kongen var styggelig sint når lov og rett ble brutt - Hårfagreættens lidenskapelige blod og vikinglivets besettelse slapp aldri taket på ham - men han bevarte alltid roen. En sindig kongelig dom gikk forut for straffens fullbyrdelse, og den kunne gjerne vente en dag eller to.
Hadde kong Olav egentlig et valg i sitt forhold til stormennene? Han kunne ha blitt sittende temmelig uforstyrret som konge i Norge hvis han hadde latt høvdingene rå seg som de ville. Men hva så med Guds sak? I et land hvor ættefeider, motstand mot kristenretten, herjing i eget land fikk gå upåaktet hen, ville kristendommen hatt små sjanser til å forbli noe mer enn en forgylt hinne over et brutalt samfunn hvor den sterkestes rett var lov.
Keiser Karl den store var hans ideal. Det ville være dristig å hevde at han fattet keiserens person og styringsmønster klart da han forlot Rouen og satte kursen hjemover. Men idealet har fått stadig klarere konturer under hans kongsgjerning. Her har nok mange og lange samtaler med de engelske biskopene betydd mye. I kongsgården som han lot bygge i Nidaros, hadde hirdbiskop Grimkjell plass like ved siden av høysetet. Denne prelaten fulgte ham på alle hans reiser. Grimkjell må ha vært en from og lærd mann. Han kom fra den angelsaksiske kirke hvor geistligheten brant for reformene fra Cluny. Grimkjell må ha lokket idealbildet av en konge frem i kong Olavs sinn - skildret for ham hva det innebar å være en «rettferdig konge» (rex iustus), en «konge av Guds nåde,» en «Guds stedfortreder» i håndhevingen av lov og rett. Han må ha talt mye om det håp paven satte til frankerkongen Karl den store da han kronet ham til keiser, og hvordan Karl den store hadde satset sitt liv på å gjøre slutt på ufreden i Europa etter folkevandringene, stanse de strømmer av blod som fløt fra germanske stammehøvdingers ustanselige ættefeider. Grimkjell må ha berettet hvordan keiseren seiret i kampen for lov og rett. Han har vel heller ikke lagt skjul på keiserens svake sider: at han blandet seg for mye opp i kirkens indre saker, eller at han fór unødig hardt frem - særlig mot sakserne. Grimkjell må ha fortalt kong Olav om det store forfallet som fulgte i Europa etter Karl den stores død, og så skildret hvordan Karls kongstanke hundre år senere ble gjenfødt i forbedret utgave i kjølvannet av reformene fra Cluny: Den rettferdige konge som kjemper for fred, lov og rett i sitt rike så kristenlivet kan blomstre og utfolde seg fritt.
Skulle kong Olav makte å leve opp til dette kongsidealet, måtte han motarbeide de bakstreverske særinteressene til stormenn som lot ættens fremgang gå foran folkets felles beste. Noe annet valg hadde han ikke hvis han ville kjempe for Kristi sak i Norge. Slik må altså kong Olav ha sett det - at det å kjempe for lov og rett og bekjempe ættehøvdingers overgrep var like mye en del av kristningsverket som å bygge kirker og tale Guds sak på tingene. Det var dette fredsarbeidet som skaffet ham mektige fiender, som til slutt tok livet av ham. Så også i denne sammenheng må det fremheves at slaget på Stiklestad i høyeste grad dreide seg om kristne verdier.
Kong Olav prøvde først å gå diplomatiets vei. Han søkte å få stormennene over på sin side ved å gjøre dem til lendmenn, som fikk råde over store jordeiendommer. Til gjengjeld skulle de avlegge troskapseden, bli hans menn og støtte ham i rikspolitiske saker. Da han merket at vennskapet var halvhjertet og at de fortsatte å ture frem som før, satte han årmenn til å styre på kongsgårdene rundt om i landet. De var av lavere ætt enn lendmennene og hadde kongen å takke for all sin status. Årmennene skulle i kongens navn beskytte bønder og småfolk i tvister og rettssaker. Dessuten skulle de holde øye med lendmennenes egne lovbrudd og rapportere dem til kongen. Dette falt selvfølgelig ikke i god jord. Lendmennene følte dette som innblanding i egne rettigheter og kalte årmennene foraktelig for kongens treller. Opptakten til reisningen mot kong Olav var nettopp en slik konflikt mellom en stormanns sønn og en årmann.